Å se for dårlig blant de blinde
Innlegg fra Nora Rye, 15 år
Jeg er 15 år og sterkt svaksynt. I noen situasjoner er jeg helt blind. Jeg er usikker på meg selv. Det er kanskje heller ikke så rart. Jeg går rundt i en verden der alle kan se meg, mens jeg verken kan se meg selv eller dem. Likevel klarer jeg meg, og lever et tilnærmet normalt liv.
I alle år har jeg deltatt på Blindeforbundets sommerleirer. Etter hvert ble også Aktiv høst og Aktiv vinter faste punkt i kalenderen. Dette har betydd utrolig mye for meg opp igjennom tiden. Jeg har også prøvd meg litt i NBfU, men ikke funnet meg helt til rette. Jeg har alltid elsket fellesskapet, og det å vite at det er folk som forstår meg, og som lever med mange av de samme tankene og følelsene som meg. Jeg er utrolig takknemlig for alt det har gitt meg.
Ungdomsmiljøet i Blindeforbundet består av flere grupper. Det er vel og bra, for alle er jo ikke like. Alle går ikke like godt i lag. Jeg har venner der som holder meg oppe, som betyr alt for meg, og som hjelper meg utrolig mye i hverdagen. Men jo eldre vi blir, jo mer blir det et «vil du være med så heng på»-system. Kravene til oss blir større. Kravene om at vi må greie ting selv, klare oss uten ledsagerarm, finne noen å være sammen med osv. Men hva med dem, eller vi, som ikke klarer alt helt perfekt?
De som sitter igjen når vi kommer litt opp i 20-årene, er supermenneskene. De som bare ser litt dårlig uten at det gjør noe, som de sier. Det er de som klarer å se på det som en gave, eller i hvert fall framstår som om de gjør det. Men hva med oss andre? Hvor blir det av oss om 10 år? Er ikke fellesskapet like viktig, om ikke enda viktigere, for oss som kanskje ikke føler at vi passer inn?
Jeg er ikke et supermenneske. Jeg er ikke den som vasker mine egne klær, lager min egen middag, og forteller det til alle andre. Jeg har nok med å gjennomføre min hverdag der jeg bor. Men det betyr ikke at samholdet ikke betyr mye for meg! Jeg kommer på samlinger sånn som jeg er, og opplever at det ikke er bra nok. Jeg er vant til å være annerledes. Likevel er det der jeg føler at jeg svikter. Betyr det at jeg er svak eller feig? Burde det ikke være plass til alle?
Jeg har en mistanke om at det er mange som meg. Vi som må igjennom hele følelsesregisteret. Sorg, sinne, usikkerhet, resignasjon og ensomhet. Vi som ikke klarer å late som om vi ser på manglende syn som en gave. Før eller siden faller vi utenfor. Vi gir opp. Jeg opplever at det ikke skal snakkes om. At man ikke skal si at ting kan være vanskelig. At du da blir sett på som svak, eller at du burde skjerpe deg. Er ikke vi bra nok? Er vi for lite selvstendige, for svake eller for feige?
Det eneste jeg mener, er at det bør være plass til alle som ser dårlig, ikke bare de som holder fasaden oppe. At hvor godt du trives, ikke skal bestemmes ut ifra hvor godt du klarer å late som du har et perfekt liv på utsiden. Og jeg synes at vi skal være bra nok. Jeg synes ikke det er Blindeforbundets oppgave å lære oss å spise med kniv og gaffel, eller å finne fram selv. Ikke vi ungene. Det er Statpeds oppgave. Samlingene bør være en avveksling fra hverdagen, mener jeg. Der vi for én gangs skyld ikke er annerledes. Der vi heller bygger forståelse, framfor å la folk forstå at de ikke passer inn. Og jeg synes alle supermenneskene bør tenke seg om. Og være flinkere til å la alle få plass.